Det høres jo fantastisk ut å kunne leve av det man ønsker å holde på med, Problemet er at de fleste av oss ikke vet hva det er de oppriktig liker å gjøre.
Vi er lært opp til å bruke hodet og glemme hjertet. Mange er blitt utrolig dyktige til å slutte å kjenne etter og føle på hva som føles rett eller galt, og heller ta i bruk rasjonelt og nyttemaksimerende tenkning. Det tar jo bare 11 obligatoriske skoleår, pluss det man tar på seg frivillig av høyere utdaning seinere for å «finpusse teknikken». Den største utfordringen er da at mens tankene i hodet skaper et larm uten like, hører men ikke hviskingen til det som er den personlige sannhet og unikhet.
Det krever mot og tid å tørre å kjenne etter og lytte til den indre stemme. Et forsøk blir som regel overdøvet og hindret av ting vi «må og skal» pluss hele rekka med det som er forsvarlig, fonuftig, anstendig og lurt å gjøre. Spørsmålet er bare: lurt for hvem? I hverfall ikke meg, kanskje familien, arbeidsgiveren, venner osv, men ikke meg. Ergo ender vi opp som ofre i et spill vi har hovedrollen i. Ja, når vi ikke bruker ordet «vil» så ofte, blir all handling vi foretar oss da uoppriktig og baset på frykt.
Med andre ord, vi lurer oss selv. Å bli lurt er helt sikkert greit for andre, de kunne ikke bry seg mindre om oppriktigheten i din intensjon, fordi de kjenner til spillereglene selv. Du derimot, begynner å miste respekten for deg selv. Drypp etter drypp med daglige gjøremål graver ut større og større uthuling i selvtillitten.
Utfordringen er da om man velger «igorance is bliss» holdning og fortsetter som før, eller om man velger å selv ta ansvar for manuset til stykket som man spiller hovedrollen i.
.jpg)
